Jeg sitter nå og prøver å samle tankene etter å sett filmen "EatPrayLove". Jeg ville se filmen av en grunn, og det var fordi en del av handlingen foregår på Bali. Ah, Bali! Jeg vet ikke helt hva, men jeg la igjen en del av meg selv da jeg var der. Det er noe med den øyen som får meg til å måtte dra tilbake... Jeg drømmer til og med om det

Jeg vet ikke om det er jeg som bare er ekstremt følsom, eller om alle som drar dit får en slik opplevelse inni seg. En følelse av at man lengter tilbake til hjemmet sitt, sitt andre hjem.


Og nei, det er ikke festingen, solingen og "luksuslivet" som får meg til å ville dra tilbake. Det er folkene, kultuen, en hverdag som er så utrolig annerledes enn en norsk hverdag. Det er følelsen av å ikke ha noe som helst stress hengende over skuldrene. Følelsen av at tid ikke er noe bekymring. Følelsen av å faktisk kunne slappe av.
Følelsen av friheten

Kanskje er det egoistisk av meg og teit, men jeg blir litt småirritert hver gang jeg møter på noen som sier de har bodd på Bali. Bali er jo min plass, min og alle de som var der med meg sin plass.
Ja, jeg vet det er helt hjernedødt å tenke sånn, med tanke på at det er flere tusen norske ungdom som drar dit i året. Sjangsen for å møte på noen som har vært der er ganske stor. Selv møter jeg på de hver dag på studiet mitt, internasjonal markedsføring. For å si det sånn, det er mer vanskelig å finne noen der som ikke har studert på Bali.

Nei, jeg vet ikke jeg altså. Det er nesten litt vondt noen ganger. Spesielt når jeg forter meg en travel morgen til skole (eller jobb) og snø, slaps og kulde omringer meg. Da er jeg ofte "tilbake på Bali i tankene mine". Jeg ser for meg meg selv på scooteren min i varmen og alle de herlige menneskene på Bali.
Jeg har bare et tips til deg som leser dette. REIS, REIS MYE! Opplev noe mer enn charterturer til landet "syden". Opplev å bo en annen plass en hjembyen din. Utfordre deg selv, dra vekk fra dine vante omgivelser. Det finnes så mye mer enn din vanlige hverdag!
